Takk Machbeth

Det finnes et teaterstykke man aldri skal si navnet på når man står på en scene.  Da vil alt gå til helvete. Garantert.

I det siste har jeg lurt på om jeg står på den scenen. Hvor noen har sagt navnet på det Shakespearestykket man ikke skal navngi.

For helt serisøst.

Jeg bare.

Har aldri opplevd å være mer usikker på hva morgendagen bringer.

Får jeg gå på scenen? Får jeg publikum? Får jeg trent? Får jeg kjøpt vin? Får jeg lov til å invitere noen hjem på den vinen?

Når kommer beskjeden fra Høie og Nakstad om å rulle ned gardinen igjen og belage seg på det verste.

Det sies at man ikke skal ha så store forventniger. Til noe. For så blir man bare skuffet.

Jeg nekter å gi opp de store forventningene. Drømmene. Jeg velger å drømme stort.

Og en dag.

En dag vil det skje.

Jeg lover!

En dag skal vi smile til hverandre så det synes, klemme hverandre så det kjennes og feste i flokk så det høres.

Spille teater så det runger og applaudere hverandre så det rister.

Hele jorda skal riste fordi vi klapper hverandre så mye på ryggen når vi endelig får tatt den jævla klemmen som ikke bare er på scenen. På den der scenen hvor noen har ropt det der stykket på M.

Inntil videre tar jeg dog så sinnsykt til takke med akkurat den klemmen!

På den der scenen.

En skikkelig god gråteklem inn i skulderen på en kollega.

Takk Teater!!

EN ANNERLEDES JUL?

Kanskje.

Men tenk på dem hvor en annerledes jul er å være sammen med noen.

I det hele tatt.

Jeg har saltsmak i kjeften jeg.

Over å ha grått over dem jeg ikke fikk sett denne julen.

Men jeg har også saltsmak i kjeften av pinnekjøttet jeg fikk hos vennene mine som laget både det og vennejul for første gang.

Jeg har blitt syk også.

Ikke av Corona, men av å isbade på julaften og deretter posere uten klær i mange minutter fordi jeg ville dekke det vannvittige kule opplegget det er å isbade med fine folk på selveste julaften.

I en annen by.

Hele dette året har vært en annen by.

Et annet liv.

Men en annerledes jul?

Jeg håper en bedre jul for mange.

For oss andre har det bare vært jul.

 

 

 

PENHET

Ansikter er ikke pene. Mennesker er. Kun valper er pene og babyer.

Voksne mennesker er kun så pene som egoet tillater og den aller peneste er ofte den aller tristeste eller den aller gladeste. Tristest eller gladest fordi noen ikke vant eller gjorde det. De peneste er dem som vil andre sin storhet. Fins der noen pene?

Selv er jeg sjarmerende. Tidvis skjønn. Som oftest altfor mye. Av alt. Som ikke er skjønt.

Jeg er ikke blant de pene. Men mine medmenneskelige følelser tatt i betraktning, og hvor ofte jeg gråter over andres urettferdighet tatt i betraktning, burde jeg, i mine øyne, vært extremt hot.

iNGEN BaLANSE

Å være født med et hjerte som vil alt. For mye.

Et gedigent tegneseriehjerte som står rett ut av kroppen på en helspent fjær og suger til seg alt.

Det jeg vil og det andre vil. Av meg. Av verden. Av meg i verden.

Å være født med et hjerte som krever alt. For mye.

Fordi det bare brenner og brenner og har et dragehode ytterst som ønsker at alt skal være ild. Hele tiden. Og brenner og brenner til alt annet er sort og melankoli og ute av balanse.

Det finnes ikke hvile for et sånt hjerte.

Et sånt hjerte hviler ikke før det slutter å slå.

Slutt aldri å slå kjære hjerte, bare ro ned litt på ilden.

Tenn heller et lite skogsbål og la alle sitte stille rundt og lytte til den vakreste historien.

Øyeblikk

Altfor ofte blir jeg Overveldet av Øyeblikket. Først etterpå skjønner jeg hvordan jeg burde ha levd det. Øyeblikket som ikke lenger er der til å leves i.

Jeg ønsker meg bare bittelitt forberedelsestid. Slik at jeg får maximalt ut av replikken jeg alltid angrer på jeg ikke kom med eller mascaraen jeg ikke fikk tørket vekk fra kinnet eller gleden over plutselig å være under vann helt alene og se verden grønn.

Å bli Overveldet av Øyeblikket er kun bra om det er tid nok til å la seg bli overveldet og deretter nok tid igjen til å leve det. Men et øyeblikk er jævlig kort. Prøv selv.

Hyllest til HanneHjernen

Hjernen er min beste venn om dagen.

Den oppfører seg som om den har ADHD på den gode måte.

At luft og lys er den beste stimuli og gir lyst til å løpe, hoppe, puste og pese.

Uten min hjerne hadde jeg råtnet foran HBO.

Nå danser jeg i bakgården og løper i trapper og bokser på Sognsvann.

Takk Hjernen.

Den får heller ikke angst for fremtiden viser det seg

Hjernen min trives ualminnelig godt i nåtiden.

Den gleder seg over de minste ting her og nå og suger til seg inntrykk fra planter og dyr.

Helt sånn primitivt.

Innkapslet i de primitive røtter, sluses hjernen min rett inn i et lykkemodus hvor alt det den ellers tenker og skaper endelig har en plass.

Kjære hjernen min

Du har i mange år vært et sant helvete.

Men nå elsker jeg deg.

Perfekt Koronahjerne

Månelyst

Til og med månen er helt halveis nå

Se på den da

Så alene at den blir borte

Slanker seg til døde

Så i kveld ropte jeg til den

Yo! Luna. Imorgen vet du

Fra imorgen av kan du ta det helt med ro og bare passe på deg selv og fete deg opp for imorgen tar lyset over

Månen blinket matt tilbake: blir ikke månelyst lenger nå

Ha! Luna har humor og månelyst blir det nok en god stund uansett

Lyst på Måne. Kanskje det er lov å klemme der

 

SAMMEN

Da har jeg vært så dum å dele hjertet mitt.

Han som har den andre halvdelen heter Moqi og er en hund.

Når Moqi ikke er i nærheten blir jeg usedvanlig trist, selv for meg å være.

Det er som om kroppen merker at hjertet går for halv maskin.

I går tok vi tog sammen i syv timer.

Jeg ble rastløs etter to men min andre hjertehalvdel minnet meg på at vi var sammen og at det var alt som betydde noe. Min andre hjertehalvdel sov i setet ved siden av meg mens jeg fikk utålmodighetskramper og  klaustrofobi

De to siste timene sov han oppå meg.

Da banket hjertet hans mot kneet mitt og jeg ble varm i hele kroppen.

Når noen du deler hjerte med sover oppå deg  blir det større enn utålmodighetskramper og klsaustrofobi.

Det skjer helt av seg selv.

 

Sånn sett er jeg ikke dum i det hele tatt.

I disse dager ville et hjerte for meg selv vært helt ubrukelig.

 

 

KARMA

Jeg fikk oppleve Karma!

Pantet to flasker og trykket på rødekors-knappen for å gi bort fire kroner

GRATULERER DU HAR VUNNET FEMTI KR!

Er det dette som er Karma?

Karma kjennes Naiz og jeg soler meg i den en hel uke.

SåkommerKoronaog avlyserhelekarrierenminmenjegharopplevdKarma

Hyllest til Stine Skot

Det finnes to verdener. Den ene er inni Stine den andre er utenfor. Stines største drøm er å gjøre begge verdener et godt sted å være.

Stines verden, altså inni Stine, er det fullt av kjærlighet og tillit og når Stine banker på en dør, så regner hun med at den åpnes.

Når den åpnes setter hun seg på sengekanten til den som bor der, bak døren, og spør om hun kan bli litt.

Kan hende er hun forelsket. Stine er ikke redd for kjærlighet

Kjærligheten gjør henne bare enda tøffere

Stine er fan meg en kjærlighetshvisker

Verden utenfor er større og skumlere. Men den er der og Stine vil gjerne forelske alle i den.

Hvis alle bare kan lukte havet og drikke en øl samtidig en eneste gang

Hvis alle bare kunne bli sint på ordentlig og si : vi piger prutter altså også, så hold din kæft!

Hvis alle bare kunne tenke som Stine Skot

 

Den blå sykkelen.

Het en fransk trilogi jeg fikk av farfar da jeg var 14.

Mamma sa jeg måtte vente med å lese den, men jeg leste den allikevel. 

Det var grusomme scener av brente barn på bilpansre.

Det var en trilogi full av kamp, død og tapt kjærlighet

I bakgården min står en blå sykkel.

Den har et setetrekk i lysende rosa og en hvit kurv på styret med store oransje plastblomster.

Hun som eide den er ikke her mer.

Hun har for alltid valgt vekk alle blå sykler, alle blomster, alle farger.

Hun skal aldri noensinne lese en roman igjen, kysse kjæresten sin, eller sykle med vind i håret. 

Om jeg bare hadde møtt henne i trappen på vei opp til loftet, tenker jeg.

Om jeg bare hadde  funnet henne før det var for sent.

Om jeg bare hadde hatt et ærend på loftet en helt vanlig tirsdag kl 16, kunne den blå sykkelen kanskje sust gjennom gatene en dag med henne oppå som dekorerte den med rosa setetrekk og store oransje blomster. 

Det tenker jeg hver gang jeg går gjennom bakgården og hver gang jeg kaster et blikk øverst i bokhylla.

Jeg prøver å la vær

Ari

I hele mitt liv har jeg aldri sett en perlemorssky.

Den siste uken har jeg sett dem hver dag.

Når du ikke maler jorden i påfuglfarger så gjør du det fan meg i himmelen.

Jeg kjente deg ikke, men jeg savner deg. Savner å ha en i verden som SER. Som FORSTÅR. At den eneste mulige måten å være menneske på er å være seg selv. At du kunne sitte der, midt i helvetet ditt, å se det fine med at du fikk oppleve det. At du kunne male panikken din når den truet med å revne deg på midten. Du er forbilledlig og jeg hater at du ikke er her mer. I ditt sted skal jeg bli mer som deg. I ditt sted skal jeg gjøre alt for å forstå og føle og verne om alt det fine. 

R.I.P Ari Behn

BARE BLÅBÆR

Tre frem!

Sleng all tvil på en mosedott nei knus den mot en hard stein og fortsett selv mot toppen

Helt opp

Sjekk ut lyngen underveis nei legg deg på magen i den og la alle sanser klebe seg til fjellets snø-smeltende bekker

Tre frem men stolt

lett men sterkt

svett avtrykk på den bløte stien råtne blader, sleipe snarer

Ta deg for med begge hender og reis deg igjen

Ta for deg med hele kroppen og fly

Fly frem men ikke glem å krype, nei danse innunder busken pyntet med kalde snøkrystaller kikk på lyset derfra plukk et blåbær og spis nei nyt det og la munnen le blått

Flytere og Synkere

I januar 2014 vant jeg i et vinlotteri. Reaksjonen min var, fikk jeg senere vite, helt ut av proporsjoner. Jeg har aldri vunnet noe hverken før eller siden men i 2014 vant jeg i et vinlotteri. Ut av seks personer var det to som vant. Den ene var meg. Jeg skrek høyt og kastet meg ned på gulvet, under bordet alle satt rundt da vinnerne ble annonsert. Hoppet av stolen og under bordet hvor alles ben ikke danset av glede bare var der helt vanlig som om ingenting hadde hendt. Som om jeg ikke nettopp hadde trukket vinnerloddet. De som eide bena snakket bare videre om vanlige ting! Når man aldri har vunnet i loddtrekning før, er det å vinne som et tegn fra oven, nærmest som en lovnad om at herfra og ut vil det aldri komme en dag der du føler du har tapt. Sommeren 2014 mistet jeg lysten til å leve. Ikke fordi vinen var drukket opp bare fordi jeg ble veldig lei meg for alt. Idag elsker jeg å leve. Ikke fordi jeg vinner noe som helst eller egentlig lykkes i noe som helst heller men bare fordi jeg er så glad for å være her. Konklusjon: Lykken er helt random

Magen

I magen min deler Gleden og Sorgen rom men det har oppstått en tendens til at Sorgen breier seg litt. Altså når man deler en ettroms er det ikke akurat høflig å være breial men Sorgen er ikke det minste høflig. Sorgen er totalt EGO. Siden det er MIN mage det er snakk om, kaster jeg inn en brannfakkel. Heretter skal Gleden få hele jævla kåken for seg selv og Sorgen kan få bo i klesskapet og stikke hodet frem bare når det er absolutt nødvendig. Det er tross alt fint med litt variasjon. Greit. Jeg svelger en kontrakt snarest!

OM Å ELSKE BURSDAGER

Våkner 05 høytidsstemt og med en underlig forventning. Våkner 05 for å få være i hvert minutt av denne dagen som er tilegnet bare meg. Dagen hvor alle små gester blir betydningsfulle og de store helt overveldende. En ballongpyntet Rema1000pose med øl og enda flere ballonger, et lite førstemøte med en nydelig nyutsprungen kvist på slektstreet eller en smilende blomst, som designet for en dag hvor alle smaker og lukter og lyder er ekstra oppsiktsvekkende. Blir euforisk og løper videre til første pt.time etter ferien hvor vektene løfter seg selv såklart, for jeg er jo bursdagsbarnet og denne strikken har aldri vært så fin i fargen, dette loddet aldri vært så lett. Regnet er varmere i dag enn ellers og Moqi hater ikke regn lenger men løper sommeryr i gresset som lukter så godt nå når det endelig får dusjet og vi blir gjennomvåt begge to, både hund og menneske blir til to våte katter og i postkassen ligger et bursdagskort for mamma som jeg åpner og leser i ny rosa joggebukse mens jeg tenner et stearinlys og sjenker meg et glass vin og tenker at jeg fader meg elsker bursdager. En regnfull tirsdag mitt 41. år på jorden, elsker jeg å noe helt latterlig å være i dagen som i hele dag er bare min

Ikke Glem Fremtiden

Et lite øyeblikk glemte jeg alt om fremtiden. Den jeg så frem til som 10 åring. Tiden for å anskaffe meg så mange kjæledyr jeg ville og bestemme selv når jeg skulle legge meg. Tiden hvor jeg hadde rett og de voksne feil, eller ihvertfall ikke mer rett enn jeg. Jeg glemte fremtiden fordi fortiden plutselig ble litt vel forlokkende. Å vite at alt ordner seg fordi noen andre bestemmer, noen som er klokere enn meg. Ikke vite om alt som bor i mennesket. Det som får mennesket til å utrette helt avskyelige ting som popper opp som bilder og videoer overalt i nåtidens digitale verden. En verden jeg ikke kan møte med åpne øyne uten å få vondt i magen og lyst til å skrike SKJERP DERE FOR FAN SATAN ALLE JÆVLA IDIOTER SOM GÅR RUNDT Å TROR AT  MENNESKER OG DYR OG NATUREN ER FRITT VILT SOM DERE KAN STIKKE EN LANG PINNE OPP I ANUS PÅ UTEN AT DET FÅR EN JÆVLA KONSEKVENS. Tiden hvor alle var venner med mindre de kranglet om hvem som kom først frem til boksen og fikk sparket vekk pinnen, eller hvordan det var. Vi må huske fremtiden og kjempe i nåtiden. For en bedre fremtid. For den kan kun bli bedre.

Dør vi nå?

Skogbranner ute av kontroll i april. Barn som ikke lenger ser vitsen ved av å ta en utdannelse eller få barn fordi alt går til helvete uansett. De voksne som bare ser på når de ikke ser noe mer interessant på mobilen.

Det første jeg gjorde da jeg våknet idag var å sjekke facebook. Det andre jeg gjorde var å hulke høyt over en video som jeg ikke så fordi det var opp til meg om jeg ville spille den av, så voldelig var den. Men teksten under. En hest som blir slått og slått med en stor stokk, som kollapser og kollapser, blir slått og slått igjen så den kan komme seg på bena og frakte turistene hjem fra fylla. Hun blir slått i ansiktet står det.

Dør vi nå?

Eller fortsetter vi livet gjennom alle medier som faktisk forteller hvor jævlig det står til? Sånn at vi vet.

IS-barna. Vi må diskutere. Om vi skal hjelpe dem. I Politsisk Kvarter, i Ekko, i Poltisk Halvtime, i Dagsnytt Atten, i Politiskforfuckingsever. Sri Lanka. New Zealand. Bomber.  Notre Dame i brann. 960millioner gis umiddelbart. For det allerede døde er lettere å redde enn det engang så levende. 

Min begredelige reaksjon på alt er å fjerne facebookappen, svitche til NRK Super og sette radioen i bluetoothmode. For jeg skjønner jo at alt går til helvete. Men jeg orker ikke vite det.

MOQI 2

FEM SVAR DU IKKE KAN GI MEG

1: Hvis du måtte velge mellom meg og en tennisball, hva ville du ha valgt?

2: Blir du aldri sliten i halen?

3: Hva er gøyest: Pinne eller Snuselek?

4: Hvorfor elsker du snø men hater regn, begge deler er jo vått og faller fra himmelen?

5: Hva drømmer du når du logrer og knurrer for så å vekke deg selv med et langstrakt ul?

VårDate!

Vi kan stole på Våren. Den kødder aldr med tiden vår. Ville aldri funnet på å sende en sms og meldt avbud eller sagt at den var noen minutter forsinket. Istedet sender den små lysglimt hele februar så vi skal huske at den er her og minne oss på at den i mars  kommer innom på stadig lengre besøk. Vi kan stole på våren. De små varme vindpustene, det plutselige skarpe sollyset, den kvitrende busken, den tørre grusen på sort asfalt. Små tegn så snart det byr seg en anledning. Bare for å vise oss at den er her, har vært her hele tiden, kommer snart for å bli. Kommer snart til å ta meg om livet og geleide meg forsiktig inn i det ene mirakelet etter det andre. Sakte så jeg skal få med meg alt sammen. Våren elsker å overraske med de samme overraskelsene for vi  blir jo like overrasket hvert år. Lydene, luktene og lyset. Vi peker, gisper og ler. Knopper, farger og myk , stigende sol.  Like til begynnelsen av havet fører den meg. Der blir solen enda høyere. Enda varmere. Og der står vi sammen og tar imot sommeren. Igår bladde jeg om i kalenderen en dag for tidlig bare for å smugtitte på den. Idag står den og venter nede på gaten. Idag har jeg en date med Våren

Vår Tid

Vi mennesker er kanskje smarte men vi har vokst oss forbi instinktet. Instinktet som ville fortalt oss hva som er bra. For naturen og verden og alt som skal være i den. Nå dreper vi ulver og nekter mennesker selvbestemt abort. Hvorfor finnes det handleposer i plast egentlig? Hvorfor diskuterer vi om det skal være alkohol eller ikke i altervinen når halve verden mangler vann. Hvorfor fortsetter folk å fortelle meg at det alltid har vært milde vintre og ekstreme somre, at naturen ordner opp og at kjøtt må en ha. Tiden flyr ikke. Den er her nå. Og vi er her nå. Det må vi bruke til noe bra.

Lukk Opp Øyet

Mens jeg sov eller gikk tur eller spilte teater eller leste en bok, bestemte verden at de skulle sende en gravid kvinne til Mars endre abortloven og skru rekordtempraturene for november kraftig opp. Nå foreslår jeg at alle setter seg rolig ned og faktisk leser en bok, helst den om hva vi kan gjøre for å redde verden, istedetfor å blande inn i regnskapet hvordan vi skal redde ufødte liv og ødelegge nye planeter.

Sko med Smilefjes

De siste ukene har jeg tråkket ned i  rosa joggesko med gule smilefjes og turkise sommerfugler hver gang jeg skal ut. Sammen har vi hoppet over vannpytter, danset i gult løv og tatt alle trapper i doble steg. Ifølge hjernen er dette i beste fall naivt. Å danse seg gjennom dagen i sko med smilefjes kan kun bety at en kraftig katastrofe er nært forestående. Bekymrede tanker har derfor de siste dagene begynt å infiltrere drømmene mine og påvirke de første timene av dagen. Kjære hjerne. Jeg skriver herved en andelskontrakt. Du eier en andel av livet mitt, men jeg eier hele og neste gang du blander deg i dansingen min får jeg deg skiftet ut. Det er faktisk mulig. Pulveriserer kontrakten og snorter den snarest!

Dropp døden!

Det synes når noen elsker. Det synger og glitrer.  Den frytkløse fremtoningen, den levende standhaftigheten. Å elske er det letteste og det vanskeligste som fins. Det sjeldneste og mest vanlige. Det er det som bringer alt videre, holder liv i alt på jorda, får oss til å se verdien av hver enkelt skapning, individ, tilstedeværelse. Å elske er å leve. Allikevel tør vi det så sjelden. For med livet kommer døden. Gi fan i døden! Døden er ikke nå. Men livet er det.

Om å le

Kjærlighet ved første latterkrampe. Det tror jeg på. Når man ler seg ihjel over den samme lille dumme detaljen og resten av verden rister uforstående på hodet og irriterte munnviker rykker i kamp om å komme videre, bli ferdig med den idiotiske latteren og la oss komme videre. Latteren stilner men vissheten om den bobler videre i lure smil og stjålne blikk. De som elsker slutter aldri å le. Kjærligheten er for fin til det.

Bakenfor fins lykken

Bak et forheng sitter alle mine. Uten at jeg vet det, har de kommet over fjellet, tatt på seg fintøy og blanke festhatter og satt seg bak et forheng på et hemmelig sted. Trappen opp til det forhenget. Jeg kunne gått den igjen og igjen. En dame i svart servitørdrakt øverst i trappen sørger for å få meg først inn gjennom forhenget - tiden før og etter det forhenget. Jeg kunne levd den igjen og igjen - så alle mine kan rope SURPRISE og synge bursdagsangen og klæsse på meg hatt og briller mens jeg griner og griner av glede og total SURPRISE for i mine villeste eventyrlige fantasier hadde jeg ikke fantasert om dette. Mine fantasier pleier å caste fantasifolk. Disse var helt jævlig ekte.

Hjernen min

Hjernen min er et insektshotell en huskestang et huleboerhjem for titusenvis av kryp som kravler og surkler og sliter og sikler og hjernen min er et 1000 år gammelt hemmelighus for alle som ikke tåler dagen og har bråkete lange rosearmer som når helt til dit jorden slutter. Du hadde også sykt lange armer så når du var på kjøkkenet ditt og jeg under skrivebordet mitt, kunne du bare strekke hånden over respatexbordet med kortstokkene og ut vinduet med rødoghvitrutete halvgardin, gjennom hagehekken, via ripsbuskene, forbi kuene, rundt ugletrærne, ned grusstien, under Mjøsa, inn på toget dryppende våt og hjem til grublende meg under skrivebordet og stryke meg over håret.

 
 
 

MOQI

Løper fremover og ler bakover. Alltid fremover men leende bakover mot meg som kommer litt bak. Kommer du? Kom da! Det er her fremme alt skjer. En gammel pinne, en ny lukt, en kul hund, et morsomt menneske, en tennisball som hoppet over nettet for at jeg skulle finne den, alt det ligger her fremme, kom det blir så gøøøøy! Alle potene i firsprang fremover, hodet vendt mot meg med det glade smilet ditt fordi jeg tross alt kommer selv om jeg ligger litt lenger bak, fordi vi skal oppleve alt dette der fremme sammen, en svømmetur kanskje? Igår var igår hva er igår noe bra sikkert siden jeg smiler, kom kom idag er idag og den er full av fine ting vi må finne ut av. Der! Der blir det perfekt å rulle litt i gresset og sprette i sneen

28.juli 2018

Nå regner det. Endelig regner det. Den lyden, lukten, det lyset som er lyst og mørkt samtidig. Den friskheten som dunker opp av asfalten. Måtte det aldri gi seg. Utenfor vinduet mitt står en gammel dame i gul T-skjorte med ansiktet vendt oppover og armene slått utover. Som vi har lengtet. Og nå drønner det i det fjerne. Kom alle krefter og vask hele jorda ren.

SOMMERIDYLL

Det var den sommeren vi kunne bade hver dag og måtte nødslakte kyra. Sommeren vi plutselig kunne snakke med alle på bussen på brygga på butikken og engangsgriller måtte forbys. Sommeren vi kunne gå i flagrende sommergevanter hele natten og måtte ha vifte for å få sove. Det var den sommeren ingen kunne fatte men alle måtte forstå.
Utenfor en Shellstasjon i Ås skreller en mann en kicklakris og kaster papiret på bakken mens han tyggende går mot bilen. Inni meg eksploderer det. Det var den sommeren jeg kunne sagt ifra men måtte løpe og rekke en buss

NOK ER NOK

Vi lever i en tid hvor idiotene får fritt spillerom, kommer til makten og blir hørt. Som jeg hater det og vil stoppe det. Jeg vil ikke sitte her om 10 år som slave av de verste kreftene verden kan oppdrive pr dags dato og vite at jeg ikke prøvde. Prøvde å stoppe det. Prøvde å snu det. Selv om jeg ikke aner hvordan vet jeg at faens fukckings Trump skal over mitt lik før han får lov til å forby abort, forby homofili, forby folk å leve som de kan, vil og må. Så kampklar har jeg aldri vært. Jeg skyr ikke lenger noe middel. Det onde har trumfet for siste gang. NOK ER NOK

Når Mogopen blomster er alt mulig!

Å slippe noen inn

Jeg slipper sjelden noen inn. Jeg slipper inn dem som spør om de kan få komme inn bare for å kikke litt men beholder skoene på og dem som gjerne vil være inne men lar det være opp til meg om de faktisk slipper inn og dem som jeg veldig gjerne vil ha inn men som stiller visse krav for at jeg får slippe dem inn. Det vanskeligste er dem jeg  gjerne vil ha inn men som ikke vet om de selv vil det. Det burde være enkelt. La oss gjøre det enklere folkens. Alle på min vei. Jeg byr opp til dans jeg nå. Nå danser vi oss gjennom det. Fan heller!

Kjærlighet

7 er et tall jeg liker. 7 er tallet fra eventyrene og fra overnaturligheten. Det er ikke overnaturlig at to av de beste jeg vet idag har vært gift i 7 år, men det er et eventyr. Disse to er krutt og kanoner, de roper og danser, ler og gråter. Disse to er Kjærlighet. Kjærligheten kommer ikke når du minst venter det, kjærligheten kommer når du er så heldig å se den komme, eller når du bestemmer deg for at den har kommet og  bare må overbevise den andre først. Folk som kjemper for kjærligheten er sjeldne idag. To av de  beste jeg vet kjemper hver eneste dag for å gjøre den enda bedre. Noen dager uten at de vet det selv, men hver gang jeg møter disse to slås jeg i bakken av hvor generøs de er mot hverandre og alle rundt seg. Hvor ærlige de tør å være. For generøsitet er ærlighet og uten ærlighet finnes ikke kjærlighet. Noen mennesker inspirerer verden til å elske mer, le mer og rope høyere når noe kjennes feil. To av de beste jeg vet stiller seg forrest i rekken av dem.

De Beste Vennene

Jeg har ingen bestevenn. Jeg har de beste vennene. Men de har jo jeg, tenker du kanskje. Oi, der tok du feil gitt. Det er nemlig jeg som har de beste vennene. Jeg har en venn som stakk en bok om å puste riktig inn gjennom dørsprekken da jeg ikke orket besøk. En annen venn tok armhevninger ved siden av meg en dag jeg ikke fikk puste. Mine venner roper at jeg skal skjerpe meg når jeg går for langt, ler seg ihjel når jeg er glad og lytter når jeg er klok. Noen ganger er de helt stille også. Det kan bety at alt er veldig bra eller veldig jævlig. Men jeg vet alltid om det er det ene eller det andre for mine venner er ekstremt tydelig. Noen har jeg bedt om å være det, andre er det helt av seg selv. Tilsammen er mine venner  klokere, gladere, galere, tøffere og tristere enn jeg noen sinne vil bli. Det er derfor jeg har de beste vennene.

INNIMELLOM

Jeg går aldri helt inn. Jeg blir stående i dørsprekken å kikke. Det er ikke det at jeg faller mellom to stoler og har barken og veden pressende fra alle kanter, det er bare tryggere å stå utenfor og kikke inn. Hvis jeg står her lenge nok så blir åpningen kanskje større. For det er en åpning. Det finnes alltid en åpning. Jeg blir stående i åpningen. Her lager jeg min egen verden. En verden helt uten dører. Her møtes vi som lurer litt og tviler litt og drømmer litt. Her kikker vi ikke lenger inn til de andre, her får vi de andre til å komme ut. Vi tror nemlig at en verden bygget på åpenhet, inkludering og variasjon er den verden som vil vare lengst. Ikke bli stående utenfor og kikk. Kom inn og drøm. Vi trenger deg.

HUNDEN BOB

Dette er hunden Bob. Hunden Bob har fått lovens strengeste straff fordi den viste glede og hoppet opp på et menneske som ville ha seg frabedt å bli hoppet opp på. I tillegg fikk mennesket kloremerker på låret fordi Østlandet er så varmt denne våren at mennesket går med bare ben. Utallige mennsker med ekspertise i hunder har undersøkt Hunden Bob og svaret er enstemmig. Hunden Bob er bare en glad hund. Det er lov å ha seg frabedt en glad hund som vil hoppe opp og hilse, men det er ikke lov å drepe hunden av den samme grunn. Det er lov å si til eieren at han eller hun må oppdra hunden bedre, men det er ikke lov å drepe hunden. Allikevel blir hunden nå drept. Dette gir oss et samfunn hvor det å ha hund blir en kamp for å holde hunden i live til den en dag dør en naturlig død. Når en glad hund som hopper opp på et menneske selv om mennesket ikke vil det, er det kun fordi mennesket og hunden ikke snakker samme språk. Når et menneske mishandler et annet menneske med fullt overlegg seksuelt, mentalt eller fysisk handler det ikke om språkforvirring, men om maktmisbruk. Et menneske som misbruker makten sin blir som regel ikke straffet i det hele tatt. En hund som misforstår menneskespråket og hilser glad på et menneske som ikke er glad i hunder, blir dømt til døden. Hunder og mennesker er ikke like og selvfølgelig skal de ha forskjellige regler, men akkurat nå må mennesket skjerpe seg veldig. Akkurat nå har mennesket dratt makten sin altfor langt.

GRØNN

Når et menneske blir grønt er det som regel en dårlig ting. Da er mennesket enten så misunnelig at det er i stand til å gjøre skikkelig dumme ting eller så matforgiftet at det trenger skikkelig mye hjelp. Alternativt er det en skuespiller men det går som regel uansett under kategorien "trenger skikkelig mye hjelp". Når naturen blir grønn er det vår eller sommer for håpet er lysegrønt og gresset er alltid grønnere på den annen side. Noe som gjør mennesket grønn av misunnelse og istand til å utrydde enhver vekst for å komme seg fortest mulig over på den annen side. Hvor gresset nå er brunsvidd fordi mennesket i all sin iver og misunnelse tente en engangsgrill for å feire beleiringen av det grønnere området. Vi mennesker er helt grønn i naturen. Vi forstår ikke hvordan vi skal behandle den så den skal forbli grønn. Det må vi lære oss. Dagens motto: Vær Skjønne - Vern det Grønne.

Heia Farmor

Farmoren min lå og døde en uke. Ikke tving meg til å spise, sa hun, og da husket jeg på avtalen vi hadde inngått. Om jeg kommer på sykehjem må du skyte meg! Istedet laget jeg en plakat med alle bildene av henne og oss barnebarna og noen av farfar også selv om de var skilt for lengst og han hadde vært død i mange år. Selv om Farmor ikke ville spise var hun ekstremt opptatt av at andre gjorde der. At det var is i frysen til oldebarn og barnebarn. Så lenge du ikke er en drittsekk er du velkommen til meg. Sa Farmor. Jeg skjøt ikke Farmor men jeg holdt henne i hånden da hun døde. Den velstelte hånden med de fine lakkerte neglene. Og jeg tok mottoet hennes med meg fra dødsleiet: mine dører står alltid åpne for de som ikke er drittsekker.

 

Kommunikasjon av latin; communicare: gjøre felles

Selv om jeg snakker best med meg selv eller med dyr, møter jeg noen ganger mennesker som får meg til å like å snakke. Fordi vi gjør det sammen. Snakker sammen. Gir og mottar uten å føle på det. Renheten i å kommunikere når utgangspunktet er at man har lyst til å forstå hverandre. Lyst å lære noe, lyst å tilføre noe. Lyst til  å sette ord sammen på en måte som skaper helt nytt liv. Idag hadde jeg en samtale med en venn som begynte med kjedelige, forutinntatte floskler, men endte i strålende kjærlig ærlighet. For noen ganger kan ordene føre til gode ting. Jeg har en yndlingsforfatter. Han heter Louis-Ferdinand Celine. Celine gjorde felles det han skrev alene. To ganger i livet mitt, med to ulike mennesker som betyr alt for meg, har ordene mine feilet meg så voldsomt at jeg har vært nødt til å sitere Celine. Idag gjør jeg det igjen. Ikke fordi ordene har feilet meg men fordi en god ting ikke kan skrives for ofte: "Det var min skyld at vi begynte å snakke til hverandre igjen. Og dermed var krangelen straks i full gang. Man kan aldri være forsiktig nok i omgangen med ord. De virker så uskyldige. Et ord kan da ikke være noe farlig? Det er jo ikke annet enn et lite vindpust, en lyd man lager med munnen, noe likegyldig noe som trenger inn gjennom øret og straks blir absorbert av den grå kjedelige grøten man har inne i hodet. Nei man passer seg ikke godt nok for ordene, og dermed er skaden skjedd. Ordene gjemmer seg under hverandre som småstein. De har ingen spesielle kjennetegn som gjør at du legger merke til dem, og likevel kan de plutselig få hele livet ditt til å ryste i sine grunnvoller, slik du har fått det utlevert, med alle sine sterke og svake punkter. Og da innfinner panikken seg som et skred. Du henger plutselig og dingler i løse luften over et kaos av følelser. Mot den orkanen som nettopp er dradd forbi, har du ikke hatt noe å stille opp. Aldri ville du ha trodd at noe så voldsomt overhodet kunne skapes bare av følelser... Jeg gjentar: man kan aldri være for forsiktig med ordene.

OM VULKANER

Mens jeg løper fordi jeg elsker å løpe, løper en kvinne i Guatemala fra kokende lava. Hun overlever men resten av familien gjør det ikke. Mens jeg noen ganger gråter fordi jeg kjenner meg litt ensom, vil denne guatemalske kvinnen gråte resten av livet fordi hun aldri kan bli mer ensom. Dette er URETTFERDIG! Mens jeg svømmer i Akerselva eller i Kroatia eller Thailand fordi jeg elsker å svømme, svømmer to syriske søsken for livet i Middelhavet. De overlever. Resten av familien gjør det ikke. Mens jeg noen ganger gråter fordi verden blir for stor, vil disse to gråte hver gang de lukker øynene og gjenser det enorme havet fråtse i dem de elsket mest. Dette er URETTFERDIG!

Min lille verden kan aldri romme Virkelige Verden fullt og helt, men jeg kan velge å gi den plass. Jeg kan velge å ta den innover meg. Når min lille verden eksploderer kan jeg velge å vite at det er ingenting mot eksplosjonen i Virkelige Verden og så kan jeg velge å se bort fra meg selv og bruke alle mine krefter på å prøve å forstå. Prøve å hjelpe. For jeg har et valg. Mange har det ikke. Dette er URETTFERDIG! Men: i stedet for å fokusere på det som kun fører til resignasjon vil jeg velge å fokusere på det som kanskje en vakker dag vil føre til en liten revolusjon. I stedet for å stirre inn i min lille verdens mørke kroker,  vil jeg heller få øye på hver minste lille ting jeg kan gjøre for å gjøre Virkelige Verden litt bedre. Og neste gang jeg gråter, for det kommer til å skje, jeg er en følelsesvulkan, skal tankene mine gå til Verdens Vulkaner, og jeg skal fan meg gjøre alt jeg kan for å holde dem i sjakk.

Om Løping og Elsking

Lang erfaring viser at jeg er sinnsykt mye bedre på å løpe enn å elske og heldigvis for meg så ELSKER jeg å løpe. Når jeg løper blir hjernen helt hvit og kroppen helt tom og når alt er hvitt og tomt kan jeg fylle på med akkurat de farger og følelser jeg vil.Det har Prøysen sagt. Idag løp jeg på tredemølle og etterpå ga jeg tredemøllen en klem. Det kan ha virket rart for de andre løperne men siden jeg nærmer meg 40 så bryr jeg meg ikke lenger om hva andre syntes er rart. Lang erfaring viser at det ikke er særlig fruktbart og tenke for mye på andre sine tanker og selv om det nok er for sent for meg å bære frukter er det aldri for sent å lære å elske. Eller bare gi en klem. Jeg lærer smått om senn. Idag klemte jeg en tredemølle imorgen blir det kanskje deg.

 

INGEBORG

Første gang jeg møtte Ingeborg eller Ingisen som jeg kjapt begynte å kalle henne  fordi hun er som en liten propell, klippet vi alle buskene i den store hagen hennes hjerteformet. Etterhvert kunne hun ikke ha stor hage lenger, selv om jeg var der hver sommer så vi kunne klippe hjerter og danse på Åsane Senter for å komme oss fra Glitter til Amanda. Dansing er lettere enn å gå når en har Parkinson og Ingisen  elsker pene smykker og fine klær så vi hadde ikke noe valg. Der måtte danses.En julaften spurte hun om hun kunne piske krem til desserten og fikk latterkrampe da det ble til smør fortere enn noen miksmaster ville klart det. For Ingisen har superkrefterarmer som beveger seg ekstremt  fort hele tiden. Før Ingeborg ble 40 reiste hun verden rundt og danset på bordene. Jeg har sett bilder Hun har masse album og jeg blir aldri lei av å se et menneske leve livet så fullt. Idag blir Ingis 73. Jeg skjønte ikke hva hun sa på telefonen men jeg hørte at hun var mer glad enn trist. Ingisen er alltid mer glad enn trist og idag når hun forsto at jeg ikke forsto hva hun sa i telefonen, begynte hun å synge litt på en melodi jeg kunne så kunne vi synge sammen og forstå hverandre slik. Bro Bro Brille sang vi. Det var fint. Ingisen er min helt. Gratulerer med dagen du mest gavmilde skapning med det åpneste sinnet og den største kjærligheten til livet og oss som er i det❤❤

ULLA

Jeg har en venn som noen ganger er en Sjømann, en Stor Ulv, en Blind Finne en Rødhåret Russer og andre ganger bare seg selv. Når min venn er bare seg selv er hun det største som finnes av kraft og vilje. Når min venn bestemmer seg for noe gjør hun det med hele hjertet og det dobbelte av kroppen og det trippelte av den ensestående stemmen som min venn har. Når min venn hever bassrøsten og forteller verden at noe er galt, da er noe galt og når hun ler skulle hele kloden le med. For min venn ler kun når det virkelig er tiden for å le. Meningen med livet må være de menneskene man møter og blir så glad i at verden stopper uten dem. Jeg er så vannvittig heldig å ha noen sånne. Idag gikk min tanke til en av dem.  <>

Hundesvømming

Prøv å svømme med en hund om du får muligheten og jeg lover deg at dagen blir mye mer enn bare nok en dag selv om det kan være akkurat passe nok noen dager det er ikke det men å svømme med en hund er å svømme i selve dagen

KAN VI FLY?

Selvfølgelig kan vi fly. Det er det første vi lærer og det første vi lærer å glemme. Som barn flyr vi med armene rett ut fra kroppen mens munnen lager jetflylyder som vi forestiller oss at et jetfly lager lyd. Men så, etter noen år, bare henger de der. Armene. Rett ned henger de, mens hodet ønsker seg langt opp i tretoppen og bena går baklengs for ikke å komme først og fornærme alle de med kortere ben. Selv har jeg så korte ben at jeg kan svømme der andre vasser men jeg lover å ikke  bli fornærmet om du vasser forbi meg så lenge du lover meg å fly igjen. Fly menneske, fly akkurat dit du vil for imorgen er det en dag mindre igjen å fly og hver eneste dag man ikke flyr bare bittelitt er et hån mot det barnet som fløy deg dit du er idag.

Det der med å bli overrumplet

Jeg anser meg selv som en tøff og selvstendig person, men når noen kommer og forteller meg hvem jeg er, eller  hvem jeg burde være uten at jeg kjenner meg igjen i noen av delene, går jeg i baklås. For jeg er ikke bare tøff og selvstendig jeg er også uendelig sårbar som folk flest og som folk flest trenger jeg at vi lytter til hverandre før vi gir hverandre en diagnose. En diagnose er bare en feig måte å la være å gå i dialog på. Jeg tror på at om vi VIRKELIG snakker sammen kan vi komme jævlig mye lengre enn ved bare å anta. Jeg skriver dette idag fordi jeg først nå ser livsviktigheten av at det skjer noe umiddelbart.Før hadde jeg hele livet foran meg. Nå har jeg bare halve og kanskje litt til og jeg skulle så inn i helvete ønske at jeg forlot denne verden med et budskap som kunne hjelpe noen. Det er bare derfor.

En grunn

Bare gi meg en grunn. En grunn jeg kan stå på hodet på, løpe på hender på og hoppe så hardt jeg vil på uten at fundamentet sprekker. Hodet mitt forstår at jeg har sagt eller gjort noe galt som gjør at du ikke lenger er synlig i livet mitt, men gi meg en grunn. Jeg trenger grunn. Kanskje har jeg ikke fortjent det, isåfall skal jeg klare å svømme meg i land i seigt mudder og holde kjeften godt igjen så jeg ikke svelger noe av det der slimete møkkavannet. Har nok av det i magen for å si det sånn. La oss for guds skyld ta oss tid til å gi hverandre en grunn. Det er vi verdt. For å være menneske helt alene er det verste som fins

En skikkelig god dag

Tenk hvis alle gikk rundt med den følelsen som inntar en etter sommerens første svømmetur i halvkaldt vann men med venner som står og heier på land fordi man er tøffest og første mann uti. Og når man kommer opp igjen bretter noen ut et håndklede du kan surre deg inn og setter deg ned på en varm sten  og  skjenker et glass sprudlende rosévin i en pappkopp og ler av en dum anekdote ingen forstår men du ler med for alt er så fint. Tenk at jeg hadde det sånn idag. Tenk at livet er så bra noen ganger.

Oppknyttet neve

Dette rare,rare livet som kaster oss rundt og opp og ned og frem og tilbake. Vi lever det sammen og jeg stemmer for at vi holder hverandre i hendene hele veien gjennom. Bare sånn kan vi komme oss igjennom. Hånd i hånd, side ved side. Jeg stemmer for at de som vil le får le og de som vil gråte får det. Jeg stemmer for at vi ikke slipper noens hender bare fordi de går litt sakte en dag eller litt fort en annen, for kun sammen kan vi finne et tempo som får oss helt i mål. Jeg stemmer for at den som snubler seg frem i mørket blir holdt like hardt i hånden som den som danser i lyset. Jeg stemmer for at vi gjør plass til alle, at vi kun slipper hender for å gjøre plass til en ny hånd. Herved rekker jeg deg min hånd og jeg gir aldri slipp.

Det er ikke lagt inn noen video

Navn*
E-postadresse*
Melding*